Det er søndag. Hviledagen, dagen for joggebukse - og dagen for fokus. De delene av dagen som går ut på å hvile og gå i joggebukse går strøkent, det er ikke noe problem. Men fokuset kjenner jeg at er et helt annet sted. Jeg trenger å koble av. Jeg føler ikke meg klar for å gå ut og møte mennesker, gå i kirken. Samtidig har jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke har lyst å gå i kirken, for det burde jeg jo alltid ha lyst til, eller? Er kirken det eneste stedet som gjør meg til en kristen? Eller hvor ofte jeg leser i Bibelen? Jeg kjenner for tiden at livet tynger med så mange tunge spørsmål som: hva skal jeg bli? Hvordan skal jeg klare meg økonomisk denne mnd.? Når skal jeg finne en person jeg ønsker å tilbringe resten av livet mitt med? Har ikke alle andre alle disse tingene på plass?
I mitt hodet virker det ofte som at alle andre har livet sitt på stell og jeg er den eneste som vandrer rundt i tåken i en alder av 23. Jeg er ikke lenger den jeg var, føles det i hvert fall som. Før var jeg så tydelig som kristen, jeg hadde min rolle i team eller var leder av lovsangsband, danselærer osv?mens nå, når alt dette er tatt vekk. Hvem er jeg egentlig da? Hva vil Gud med livet mitt? Og hvorfor forandrer jeg meg så voldsomt på kort tid?
Kaos, og kaosangst! Jeg har det for all del ikke ille hele tiden, jeg er stort sett fornøyd og smiler, men det er alltid så mange ting man skal strebe etter som voksen. Alt skal liksom falle på plass, og mens jeg prøver å finne ut av disse tingene så faller Gud helt vekk. Jeg ber hver kveld, men tanken på å lese i Bibelen forblir bare en tanke. Handlingen blir for tung. Men i noen øyeblikk, og små glimt ser jeg Gud i hverdagen min, hvor velsignet jeg er og hvor mye han gjør for meg. Samtidig skulle jeg ønske det var mer konkret. Kan ikke han bare vise meg hva jeg skal gjøre? Kan ikke lysten til å lese mer i Bibelen eller be mer for de tingene jeg bekymrer meg over bli litt større slik at jeg får et sterkere forhold til Han igjen - som nå virker så fjern.
Gud er alltid hos meg. Jeg tror, og det er en trygghet å vite at han er der. Samtidig føler jeg meg helt alene, og alle valg virker som feller for livet mitt. Som om jeg kun kan velge feil, og de riktige svarene ikke eksisterer lenger. I hvert fall ikke slik at jeg ser dem.
Men så minner jeg meg på sannheten i ny og ne: jeg er ikke Gud. Jeg kan ikke vite alt. Og uansett hva jeg gjør eller hva jeg har gjort så vil Han alltid være stor, og nåden enda større. Uansett hvor mye eller lite tid jeg bruker på han så vil Han alltid være der like mye. Jeg trenger heldigvis ikke å fortjene Hans oppmerksomhet ved å være perfekt for å få svar på kaoset i livet mitt. Svarene ligger der, jeg må bare være tålmodig og stole på Han. Selv om det nærmest strider mot naturen å stole på noe man ikke kan se, og hvor sentrum ikke alltid er meg. Ting vil falle på plass. Gud har en mening med alt. Til og med de dårlige peiodene av livet er en del av Hans plan - takk og lov!
Det er godt å kunne minne seg selv på at selv om jeg forandrer meg, og livet forandrer seg så er Gud er konstant og ønsker like mye bra for livet mitt nå som før, og han vil alltid være den samme!
"Jeg har jo sagt deg: Vær modig og sterk! La deg ikke skremme, og mist ikke motet! For Herren din Gud er med deg overalt hvor du går." - Josva 1, 9.
♥ Ha en fortsatt fin søndag! ♥
